Rolf Espeland: Hvem bryr seg?

HEF har i lange tider kjempet for likeverd og alternative seremonier for oss som ikke har noe forhold til prest og kirke. Noe har vi oppnådd selv om motstanden ofte har vert sterk, men fra tid til annen skjer det ting hvor vi kanskje kunne holdt en litt høyere profil, skriver Rolf Espeland.

Publisert: 2.5.2007

Her om dagen mottok jeg en ”gladmelding” fra min arbeidsgiver. Vi inngikk nylig en samarbeidsavtale med Sjømannskirken og ble dermed deres samarbeidspartner nummer 100!

På hjemmesiden til sjømannskirken kan man blant annet lese:

- Vi er et relativt nytt oljerelatert selskap med virksomhet over hele verden, og har folk og aktiviteter spredt. Derfor klarer vi ikke selv å støtte våre ansatte og pårørende raskt nok om det skulle oppstå en situasjon ute.

Litt lenger nede leser vi:

- Om det skulle hende noe, er det godt for oss å vite at Sjømannskirken kan komme til stedet raskt, hvor det måtte være i verden. Det er viktig for oss at vi har én å forholde oss til hvis ulykken er ute, sier Grantangen som selv kjenner Sjømannskirken fra flere besøk.

På forespørsel får jeg opplyst at sjømannskirken er de eneste som kan levere denne tjenesten.

Det er godt å vite at det er folk som bryr seg om noe skulle hende. For ikke lenge siden skjedde det også en tragisk ulykke utenfor Shetland der flere mennesker omkom. Slike ulykker kan være vanskelige å takle for de som blir berørt og da kan det være godt å ha noen å støtte seg på.

På tv fikk vi se at et lite samfunn et sted i Norge ble ekstra hardt rammet av dette siden de hadde mange av sine om bord på den forulykkede båten. Kirken ble åpnet og presten ble intervjuet på TV. Senere ble det arrangert minnegudstjeneste på Shetland og når så de omkomne kom tilbake til hjemstedet sitt så ble det avholdt en ny minnegudstjeneste. Senere kommer det begravelser, og kjenner jeg media rett så skal sikkert også disse, med sørgende pårørende i nærbilder, sendes inn i stuene til hele Norges befolkning.

Selv har jeg også opplevd ting i livet som har vert vanskelige. For eksempel ble min eldste sønns inntreden i denne verden, tre måneder for tidlig, akkompagnert av sykebilsirener, leger med munnbind og skalpell og på sidelinjen en far som ikke var videre høy i hatten.

Da far og sønn møttes for første gang minnet han mest om en liten frosk som kjempet desperat for å overleve. Det så ikke særlig overbevisende ut. Ingen visste da hvordan dette ville ende, og på spørsmålet om hva som ville skje videre så fikk jeg til svar at de ikke kunne garantere noe som helst, men de kunne hente sykehuspresten.

Min sønn trengte all den medisinske ekspertise som dette sykehuset kunne fremskaffe på dette feltet, og så er en prest første de tenker på når et slikt spørsmål dukker opp.

Oppskriften og fremgangsmåten er bare så alt for godt kjent, men er det virkelig bare kirken som kan eller vil stille opp når livet blir vanskelig og verden går oss imot?

Selv har jeg i mesteparten av mitt voksne liv vært medlem av Røde Kors, og på grunn av dette har jeg også opplevd at kirkens folk kan være gode å ty til i visse situasjoner, men like ofte har det vært like bra at de har holdt seg borte.

Verden vi lever i og firmaet jeg jobber i blir mer og mer internasjonalt. Vi omgås mennesker med forskjellig kultur og forskjellige religioner. Det er også stadig flere og flere av oss som ikke har noe forhold til noen religion i det hele tatt. Hva kan så en kristen prest bidra med i slike tilfeller? Jo han kan være et medmenneske. Dette er det faktisk mange prester som ikke klarer uten å bringe sin gudstro inn i bilde, og da kan det hende at et vanlig medmenneske gjøre denne ”jobben” like bra.

Men hvor finnes da disse medmenneskene?

Noen har jeg møtt i løpet av min tid i Røde Kors, men det virker som om kirken har fått monopol på denne type virksomhet. De kupper alle seremonier og arrangementer både før og etter. Pårørende samles gjerne for å minnes hendelser eller personer, kaster blomster på vannet, tenner lys eller setter opp minnesmerker, og hvem står i første rekke? Jo der står presten. Og kan han holde kjeft? Sjelden.
Som humanist og gammel rødekorsmann kan jeg ikke annet enn å gjøre meg visse tanker rundt disse tingene hver gang vonde ting skjer.
Er det virkelig bare kirken som bryr seg?