Christina Dahl: Lucia-feiring er en meningsløs skikk

Det jeg reagerer på med nåtidens feiring, er bevisstløsheten. Vi adopterer helt ukritisk for oss meningsløse skikker, uten å vite hvorfor. Og det, Brun-Pedersen, er det ikke greit å la kirka få gjøre mot ungene våre!

Publisert: 16.12.2009

Vi har akkurat lagt bak oss en av årets rareste feiringsdager, dagen til minne om Den hellige Lucia av Syrakus. Den har ingenting med jula å gjøre, den var bare tilfeldigvis dødsdagen før Lucia. Men som normalt med alt som har med "tradisjoner" å gjøre, sauses etterhvert alt mulig sammen til en eneste nesten ugjennomtrengelig graut, hvor det blir vasnkelig å sortere ut hva som opprinnelig hører til hvilken tradisjon. Fra gammelt "norsk" har vi Lucifer, som delvis av navnelikhet ble blanda inn, og siden datiden oppfattet 13.desember som vintersolverv, og dermed årets lengste og mørkeste natt, ble 13. desember uhyre farlig.

Uansett, den moderne Lucia-feiringa i Norge er en blek avskygning av den katolske, men skikken med utkledt Luciaprinsesse kommer antagelig via Sverige fra Tyskland, hvor kvitkledtheten skyldes en sammenblanding med at det var vanlig å kle opp ei lita jente i hvitt for å symbolisere Jesusbarnet. Ny lapskaus.

Legendene om Lucia impliserer bl.a. at hun ble dømt til døden, men bødlene "feilet" gang på gang. Det ble prøvd med både brenning, kokende olje og sverd, men "Gud reddet henne" som det står på katolikkenes egne sider. Til slutt døde hun. Det sies ingenting om "Gud" reddet henne fra smerter også, eller om hun led like mye som hun strengt tatt burde, med all denne torturen. Men siden hun til slutt døde likevel, hvorfor da hindre henne i å dø de første gangene? Var "han" ikke sterk nok til å redde henne den siste gangen? Hvorfor lot han henne dø? Hadde ikke hans makt blitt mer åpenbar dersom han hadde berget henne for godt? Legendene er altså fullstendig fri for logikk, slik det meste av religionen er.

Vårt Land hadde 13.12 en sak om Luciadagen, hvor blant andre Jens Brun-Pedersen ble intervjuet, og han uttalte følgende:

– Vi ser ingen grunn til å hisse oss så voldsomt opp over dette. Jeg synes dette er både søtt og koselig, sier forbundets pressetalsmann, Jens Brun-Pedersen.
[...]
– Jeg har vel en mistanke at dette brer seg fordi skolene ikke er klar over hva dette er og at man tar det mer som et maskeradespill. Jeg tror ikke innholdet blir tatt så veldig seriøst og dermed er det ganske uskyldig.

Konserter, sang og musikk, lys, barnebakte kaker osv er søtt og koselig, det er ingen tvil om det. For min del hadde det riktignok være adskillig triveligere dersom bakteppet for denne markeringa ikke hadde vært gjennomsyra av tortur, grusomhet og død.

Det vi faktisk har her, er en makaber historie (som katolikkene klarer å omtale som "vakker"!!?) om både menneskelig grusomhet og guddommelig ettellerannet (grusomhet/likegyldighet/nederlag, velg sjøl), og dette klarer Brun-Pedersen å omtale som "søtt, koselig og uskyldig".

Det i seg sjøl er for meg helt ubegripelig.

En annen sak er at jeg ikke har noe imot bevisst markering av slikt, hvis man faktisk oppfatter det som overjordisk og vakkert. Men det jeg reagerer på med nåtidens feiring, er bevisstløsheten. Vi adopterer helt ukritisk for oss meningsløse skikker, uten å vite hvorfor. Og det, Brun-Pedersen, er det ikke greit å la kirka få gjøre mot ungene våre! Det er jo det de gjør i alle andre sammenhenger også: Sniker trosopplæring inn bakvegen!

Da har katolikkene sjøl et mye mer fornuftig syn på vår "feiring" av Lucia enn Brun-Pedersen har:

– Det er hyggelig at andre får øynene opp for helgenenes verdi. Men jeg tror ikke Den norske kirke har et helt avklaret syn på hva de lærer om helgener, eller om martyriet til Lucia egentlig stikker så dypt i barnehagefesten for Lucia.
(Pater Pål Bratbak i Oslo Katolske bispedømme i samme Vårt Land.)

Christina Dahl