Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Alternativmedisinen skylder alltid på "big pharma". De påstår at det er den pengegriske legemiddelindustrien som er skyld i at behandlingsformene deres ikke er anerkjent.

Alternativmedisinen skylder alltid på "big pharma". De påstår at det er den pengegriske legemiddelindustrien som er skyld i at behandlingsformene deres ikke er anerkjent.

Konspirasjonsteoriene om legemiddelindustrien holder ikke

I denne siste delen av serien om virkningsløs "kreftbehandling", plukker Gunnar Tjomlid fra hverandre de sedvanlige konspirasjonsteoriene mot legemiddelindustrien.

Publisert:

Sist oppdatert: 10.11.2010 kl 15:50

I denne artikkelserien om alternative kreftbehandlinger promotert og anbefalt av Kreftforbundet har vi sett at ingen av dem har noen påviselig effekt, og en del kan være direkte farlige. Tilhengerne av disse behandlingsmetodene hevder likevel at fravær av forskningsresultater som støtter opp om behandlingsmetoden skyldes en grisk og kynisk legemiddelindustri. Kan det være noe i dette?

Kreftforbundet forviller

På Kreftforbundets nettsider finner vi følgende tekst:

    "Kravet til medisiner brukt av helsevesenet er at de skal testes mot placebo eller narremedisin. Benzaldehyde som finnes i B17, har gitt bra resultater mot enkelte kreftformer. Dokumentasjonen er helt i henhold til skolemedisinske krav. Kreftmedisin skal imidlertid gjennom en godkjenningsprosess som for tiden koster US $ 230.000.000 i USA. Benzaldehyd og intravenøs vitamin C som helt siden 70-tallet har vært brukt som "cellegift" er derfor ikke mulig å få godkjent av økonomiske årsaker. Det er umulig å tjene inn de store kostnadene med billige ikke-patenterbare medisiner.

    Cellegift er unntatt kravet til test mot placebo eller narremedisin. Prisen på cellegift er dessuten så høy at det ikke er noe problem å betale de US $ 230.000.000 som godkjenningsprosessen koster."

La oss dvele litt ved disse påstandene. Her hevder Kreftforbundet at Benzaldehyd/B17/laetrile har gitt bra resultater mot enkelte kreftformer, og at dokumentasjonen holder høy kvalitet.

Likevel viser de selv bare til én liten enkeltstudie, der pasientene som ble bedre alle fikk konvensjonell behandling parallellt med laetrile-inntaket. Dette kvalifiserer ikke til "skolemedisinske krav".

Hvis Kreftforbundet kjenner til rigide studier av den kvalitet det må forventes når man skal slå i bordet med en ny og revolusjonerende kreftbehandling, noe som etter alle målestokker må kunne kalles Nobelpris-materiale, hvorfor deler de den ikke med oss andre?

Svaret er åpenbart: Fordi slik dokumentasjon ikke finnes. I forrrige del av denne artikkelserien så vi på noen av de største studiene som er gjort på laetrile, og disse viste at stoffet var fullstendig virkningløst i kampen mot kreft. En systematisk gjennomgang av alle tilgjengelige studier ble publisert av Cochrane i 2006, og her fant man ikke én eneste studie som holdt god nok kvalitet til at den påståtte positive effekten av laetrile kunne bekreftes.

Cochrane er en uavhengig organisasjon som vurderer medisinske studier, og når de konkluderer med at det ikke finnes gode nok studier på laetrile som viser positiv effekt, er det merkverdig at Kreftforbundet likevel kan hevde at slik dokumentasjon finnes - og attpåtil ikke dele den med oss.

I den siterte teksten hevdes det også at intravenøs vitamin C har vært brukt som "cellegift" i kampen mot kreft. Dette så vi i forrige artikkel at det ikke eksisterer doumentasjon for, og de systematiske gjennomganger av studier som er gjort, bekrefter dette.

Så sent som i år ble det publisert en rapport som så på status etter at man over en periode på 33 år hadde vurdert 1609 pasienter som hadde fått vitamin C intravenøst eller oralt, og konklusjonen er at man fortsatt ikke har noen holdepunkter for å tro at slik behandling er effektiv, og enda mindre i hvilke doser det må inntas og til hvilke krefttyper det skulle kunne hjelpe.

Ikke lønnsomt nok?

Kreftforbundet hevder likevel at begge disse behandlingsmetodene er virkningsfulle, og at årsaken til at de ikke brukes i "skolemedisinen" er av økonomisk art.

Den vanlige argumentasjonen går slik: fordi salg av cellegift er så god butikk for legemiddelindustrien, vil "naturlige behandlingsmetoder", som ikke kan patenteres, aldri noensinne kunne konkurrere. Uten en patent og dermed enerett på produksjon av stoffet, kan ikke medikamentet selges dyrt nok til at kostnadene ved kliniske studier kan forsvares.

Det er flere årsaker til at dette argumentet ikke holder. For det første er det slik at om eksempelvis laetrile eller vitamin C skulle vise seg å være effektive behandlingsmetoder, vil legemiddelfirmaer forske frem kunstige, og sannsynligvis mer effektive, varianter av kjemikaliet som kan patenteres.

De fleste naturlige legemidler, som for eksempel malariamedisinen kinin, fremstilt av kinabark, eller det febernedsettende og smertestillende stoffet acetylsalisylsyre, opprinnelig fremstilt fra barken til piletreet, som vi kjenner fra blant annet legemiddelet Dispril, finnes i dag i syntetiske varianter.

Legemiddelfirmaer må tjene penger, og er flinke til å gjøre nettopp det når mulighetene byr seg. I en verden med hard konkurranse vil det være mer lønnsomt faktisk å være først ute med å produsere og selge en effektiv syntetisk kreftmedisin basert på et naturlig preparat, enn å være en del av "konspirasjonen" som undertrykker informasjon om det påståtte vidundermiddelet.

Den andre årsaken til at påstanden fra Kreftforbundet ikke holder mål, er at selv om godkjenningsprosessen for å få en ny medisin på markedet kan koste opp mot en milliard dollar, koster det bare en brøkdel av dette å iverksette en god klinisk studie for å teste effekten av behandlingsmetoden. Hvor er de gode studiene som dokumenterer effekten av vitamin C og laetrile hvis de har den dramatiske effekt mot kreft som alternativtilhengerne hevder? Med gode foreløpige laboratorieresultater er det ikke vanskelig å få statlig støtte til slik forskning. Problemet er at de studier som har vært gjort, og det er faktisk ganske mange, har svake resultater å vise til.

Når legemiddelindustrien ikke viser særlig interesse for disse behandlingsmetodene skyldes det manglende effekt heller enn økonomiske utfordringer.

Og sist, men ikke minst: forskere og leger er også mennesker! Som tidligere nevnt regner man med at rundt 30-40% av oss mennesker i den vestlige verden vil få kreft en gang i løpet av livet.

Hver eneste person involvert i disse prosessene, alt fra legemiddelindustriens ledere, forskere, leger, farmasøyter, byråkrater og andre, er selv utsatt for kreft og har helt garantert nær familie som har eller vil få kreft. Hvis de visste om en effektiv behandlingsmetode mot denne grufulle sykdommen ville de neppe kunne være del av et komplott for å holde tilbake en behandling som vil kunne fri deres mor, sønn eller ektefelle fra en potensielt smertefull lidelse og død.

Det er én ting å drive et kynisk spill omkring AIDS-medisin til den tredje verden, men noe helt annet å leke med dødelige sykdommer som vil ramme en stor del av oss selv, våre familier og venner.

Cellegift slipper billig unna?

Og hva med påstanden om at "Cellegift er unntatt kravet til test mot placebo eller narremedisin"? Dette er et vanlig argument fra alternativtilhengerne, men baserer seg på en fordreining av sannheten. Årsaken til at cellegift ikke testes mot placebo dreier seg om forskningsetikk, ikke penger og maktmisbruk.

Helsinki-deklarasjonen ble utformet i 1964 og oppdateres kontinuerlig. Denne deklarasjonen retter seg mot forskning på friske og syke mennesker og inneholder viktige punkter som krav om informert samtykke, og at det forskningsetiske ansvar alltid hviler på forskeren. Selv om pasienten gir sitt informerte samtykke, kan ikke det forsvare uetisk forskning. Helsinkideklarasjonen slår også fast at vitenskapens og samfunnets behov for ny kunnskap aldri kan forsvare at forskningssubjektet utsettes for unødig (og ufrivillig) ubehag og risiko.

I år 2000 ble deklarasjonen revidert, og det ble stilt krav om at ny behandling alltid skal utprøves mot det beste som finnes av etablert behandling. Unntakene er i tilfeller hvor det ikke allerede finnes dokumentert effektive behandlingsmetoder. Konsekvensen av dette er at placebo bare kan brukes unntaksvis.

Med dette i bakhodet forstår vi bedre hvorfor cellegift vanskelig kan testes mot placebo. Det vil være uetisk å la en gruppe kreftsyke pasienter få narremedisin eller ingen behandling så lenge det allerede finnes cellegifter som kan gjøre dem friskere.

Studier må derfor teste ny cellegift mot allerede etablerte cellegifter, ikke mot placebo. Dette er ikke spesielt for cellegift, slik Kreftforbundet hevder, men for all behandling når pasienten kan komme negativt ut hvis han/hun fratas etablert behandling i forskningsøyemed.

Kliniske studier med placebogruppe kan altså brukes når man tester for eksempel kosttilskudd eller medisiner for mindre alvorlige sykdommer, men det stiller likevel særskilte krav til informert samtykke fra pasienten. Placebo kan ikke brukes når forskningssubjektet kan lide skade av ikke å få eksisterende effektiv behandling, slik tilfellet er med kreft. Kreftforbundet burde være informerte og ærlige nok til å ikke forvrenge denne forskningsetiske virkelighet til å bli et konspiratorisk argument.

Alternative leger knebles

På sin Facebook-side skriver Kreftforbundet:

"Vi i Kreftforbundet undrer oss: Er skolemedisinsk kreftbehandling politisk styrt? Leger som taler mot dagens tradisjonelle kreftbehandling blir satt i et dårlig lys. De risikerer å miste legelisensen. Hvorfor knebles legene? Ville ikke kreftpasientene være tjent med at all relevant informasjon var tilgjengelig? Vi undrer oss over hvorfor det brukes så sterke virkemidler for å hindre en åpen debatt."

Tenk deg at et alvorlig sykt lite barn ble brakt til legevakten av livredde foreldre. Barnet lider av blodforgiftning, en livsfarlig infeksjonstilstand, som heldigvis kan helbredes ved raskt å gi store mengder antibiotika til den syke. Tenk deg at legen undersøkte barnet, konstaterte blodforgiftning, og deretter anbefalte et urtepreparat som kun hadde anekdotiske bevis for sin effekt, og som i flere kontrollerte studier hadde vist seg å ikke være effektiv mot infeksjoner.

I hvilken grad ville det være nyttig for foreldrene å få vite om alle studiene som viser at dette urtepreparatet ikke hadde noen effekt, men at det likevel var en del mennesker som sverget til dets fortreffelighet? I hvilken grad ville det være etisk riktig av en lege å anbefale udokumenterte behandlingsmetoder til foreldrene av et døende barn, når det finnes dokumentert effektive behandlingsmetoder, f.eks. antibiotika, mot blodforgiftning? Det ville selvsagt være meningsløst og grovt uetisk, men når det samme gjelder leger som gir villedende råd om kreft mener Kreftforbundet at de knebles urettmessig.

Drømmehagen

Kreftforbundet proklamerer stolt at de ønsker at "all relevant informasjon [skal være] tilgjengelig". Men hva gjør de selv? Jo, de bærplukker (dårlige) enkeltstudier og anekdoter som gir inntrykk av effekt, og tier samtidig om store vitenskapelige studier og systematiske gjennomganger av studier som konkluderer med manglende effekt, tier om farlige bivirkninger, og tier om faglige innvendinger mot de behandlingsmetodene de selv anbefaler. Kreftforbundets informasjon bærer mer preg av desperat ønsketenkning enn objektive fakta.

Nei, det er vanskelig å se at Kreftforbundet kan påberope seg en messiasrolle i denne saken. Svaret på spørsmålene de stiller på sin Facebook-side er enkelt: Hvis det fantes god dokumentasjon for den positive effekt til de behandlingsmetodene de promoterer, ville leger ha lov til å prate om det. Da ville det være en del av standard medisinsk kreftbehandling. Ja, da ville pasienter selvsagt være tjent med å få ta del i denne informasjonen.

Men Kreftforbundet opererer i en fiktiv verden; En verden hvor man kan velge seg sannheter basert på ideologi og populisme. En verden hvor den objektive sannhet kan forkastes og forvrenges når den blir for ubehagelig; En verden hvor enkle løsninger finnes - de er visstnok bare hemmeligholdt av en pengegrisk elite; En verden hvor alle mennesker til syvende og sist er skyld i sin egen skjebne - det gjelder bare å tenke og spise riktig. En verden hvor meningsløse sykdommer og ukontrollerbare hendelser ikke forekommer så lenge man tar grep om sin tilværelse, tar avstand fra det etablerte, og velger sin virkelighet ut fra det som føles mest behagelig for en selv.

Kreftforbundet skaper falskt håp hos desperate mennesker. De hinter til konspirasjonsteorier for å bortforklare manglende dokumentasjon, og når dokumentasjonen peker i deres disfavør, velger de konsekvent å overse og tie om denne. Dette er ikke å hjelpe kreftsyke. Dette er ikke å dele all relevant informasjon med pasientene. Dette er å villede, lyve for og tråkke på syke mennesker som søker en siste løsning.

Det er veldig, veldig galt, og Kreftforbundet burde skamme seg.

Følg også Gunnar R. Tjomlids blogg unfiltered perception, der han blant annet blogger om lignende og andre skeptiske tema.