Alternativfolket gjør stadig forsøk på å bygge opp egen troverdighet ved å spre konspirasjonsteorier om legemiddelindustrien, eller «Big Pharma». Mye av det er upresist, ubegrunnet og noe direkte oppdiktet. Som for eksempel at legemiddelindustrien forgifter folk med vaksiner for å holde oss syke, slik at de kan tjene penger på stadig nye medisiner.

På mange måter gjør tøys av denne typen industrien en tjeneste. Irrasjonaliteten i anklagene gjør dem lett å avfeie for selskapene. I tillegg tvinger konspirasjonsteoriene paradoksalt nok skeptikere, som faktisk mener at legemiddelindustrien fortjener kritikk, inn i noe som kan ligne på et forsvar av industrien.

De som kunne ha kritisert legemiddelindustrien på et rasjonelt grunnlag bruker altså isteden kreftene sine på å imøtegå alternativfolkets tullball, noe som fører til jevnlige anklager om å være «sponset av legemiddelindustrien». Men i grunnen hadde det vært mer rasjonelt om legemiddelselskapene hadde sponset den hjelpeløse kritikken til de alternative. En bedre avledningsmanøver er det vanskelig å se for seg.

– Det hadde vært mer rasjonelt om legemiddelselskapene hadde sponset den hjelpeløse kritikken til de alternative. En bedre avledningsmanøver er det vanskelig å se for seg.

Rammende fordi den er vitenskapelig

Men nå kan det blir en slutt på freden. I hvert fall hvis den britiske legen og vitenskapsformidleren Ben Goldacre får viljen sin. I forrige uke ble hans mye forhåndsomtalte bok Bad Pharma sluppet. Undertittelen sier det meste: «How drug companies mislead doctors and harm pasients».

Boka er et sviende oppgjør med legemiddelindustrien, medisinske fagjournaler og forskerstanden. Goldacres kritikk er rammende, nettopp fordi den er basert på et begrunnet, rasjonelt og vitenskapelig grunnlag. Goldacre tar i bruk vitenskapelige verktøy og vender dem mot de som egentlig skulle være de vitenskapelige, nemlig den evidensbaserte medisinen.

Han konstaterer innledningsvis at legemiddelindustrien har skapt noen fantastiske innovasjoner og reddet utallige liv gjennom årene.

– Legemiddelindustrien har ikke løst kreftgåten og holder løsningen skjult for oss. De dreper oss heller ikke med vaksiner, slår Goldacre fast i innledningen med klar adresse til to klassiske alternative konspirasjonsteorier.

Han understreker likevel at den evidensbaserte medisinens bragder ikke tillater legemiddelindustrien å skjule data, villede leger og skade pasienter, som er tema for denne boka.

Falskt positivt inntrykk

En hovedtråd gjennom boka er problemet med manglende offentliggjøring av forskning. Goldacre dokumenterer at så mye som halvparten av all forskning forblir upublisert og utilgjengelig. Dette kan få alvorlige følger for hvordan pasienter behandles.

En hovedårsak er publikasjonsbias. Dette er kort fortalt at medisinske fagjournaler, forskerne selv og ikke minst legemiddelselskapene har en tendens til å publisere positive forskningsresultater oftere enn negative. Dette skaper et falskt positivt inntrykk av effekten til medisiner og behandlingsformer. Hvis et preparat for eksempel ikke viser noen effekt i 80 prosent av forsøkene som er gjort, skapes det et falskt positivt inntrykk hvis dette store flertallet av resultater holdes skjult, og verden bare får vite om de 20 prosent positive undersøkelsene.

Dette falske positive bildet holder leger og pasienter for narr, skriver Goldacre, og viser til en rekke eksempler. Han konstaterer at legene ikke har annet valg enn å stole på forskningen, og at pasientene ikke har annet valg enn å stole på legene. En annen gruppe som holdes for narr er testpersonene som har stilt opp og gjennomgått alskens prøvelser i troen på at innsatsen deres hjelper den medisinske forskningen framover.

For å demonstrere hvor alvorlige utslag dette kan gi, nevner Goldacre forskning på molekylet TGN1412 som var tenkt å påvirke immunsystemet på en fordelaktig måte. Virkestoffet ble i 2006 gitt til seks testpersoner. Resultatet ble at alle så vidt unngikk å dø av organkollaps. Stoffet virket helt annerledes i menneskekroppen enn i dyreforsøk.

Da saken ble etterforsket, viste det seg at et tidligere forsøk på molekylet hadde gitt samme resultat, med testpersoner i livsfare. Problemet var bare at dette forsøket aldri ble publisert. Dermed risikerte seks mennesker livet helt unødig, slår Goldacre fast.

Delt ansvar

Så hva er årsaken til at forskning ikke blir offentliggjort? Goldacre retter pekefingeren flere steder, men først og fremst peker han på legemiddelindustrien. Det er i stor grad industrien som betaler for forskning, og de har ulike metoder for å sikre seg at forskning som viser at deres preparater ikke har effekt, ikke blir offentliggjort.

Goldacre nevner mange eksempler på dette. Kontrakter og klausuler som fratar forskerne opphavsretten til det ferdige resultatet er vanlig. Goldacre viser også til en rekke forsøk fra myndighetenes side på å sette en stopper for dette, men som ikke har lykkes.

Et annet problem er at medisinske fagjournaler tenker journalistisk og helst vil ha artikler som kan skape overskrifter. Det er unektelig mer salgbart med en artikkel om noe nytt som virker, enn en artikkel om det motsatte. Forskerne selv har også en tendens til å legge til side forskning når de ser at de ikke finner det de hadde sett for seg. Og ikke minst er det dokumentert at pengene fra legemiddelindustrien påvirker slik at resultatene blir mer positive enn de ellers ville ha vært. Forskerne vil nødig skuffe oppdragsgiveren, og vil gjerne ha penger fra selskapene til videre forskning. Dette gir en skjevhet.

De som er satt til å regulere dette, gjør heller ikke jobben sin skikkelig. Goldacre går gjennom ulike gjennomførte tiltak for å sikre at all forskning, både den positive og negative, blir offentlig tilgjengelig. Han konkluderer med at mange av tiltakene har slått feil. Noen lyspunkter er det, men Goldacre dokumenterer at problemet langt fra er løst.

Kontrollørene kjøpes opp

Goldacre går videre gjennom hvordan legemiddelselskapene tviholder på patentene sine, tar høye priser i u-land, og forfølger billigere kopi-medisiner, med det resultat at folk uten betalingsevne ikke får hjelp. Han forteller hvordan nye medisiner blir til, gjennom testing i tre nivåer, i laboratoriet, på dyr, og deretter på mennesker med placebokontroll. Han viser at denne prosessen ikke er like ryddig som vi gjerne liker å se for oss. Noen ganger avsløres det at leger rett og slett tar livet av folk ved å gi dem skadelige medisiner. Videre er utvalgene skjeve, de måler feil ting og noen ganger jukses det, med eller uten overlegg.

Goldacre viser også hvordan godkjenningsordningene for legemidler settes under press fra legemiddelselskapene, politikere og mediene. Her finnes det ulike strategier. Legemiddelindustrien kjøper gjerne opp folk som er spesielt dyktige i den statlige legemiddelkontrollen med høye lønninger, slik at kompetansen til kontrollmyndighetene svekkes. Goldacre beskriver mye samrøre på dette området, med personer som går mellom ulike roller. Han har også et helt kapittel om legemiddelselskapenes markedsføring – hvordan de smører leger og nærmest dikter opp nye sykdommer som de samtidig selger en medisin mot.

Live forskning

Et hovedpoeng for Goldacre er at vi ikke vet hvilke behandlinger og medisiner som virker best. I mange tilfeller aner ikke legene om de virker i det hele tatt, eller om de kanskje gjør skade også. Forskningen vi baserer oss på er full av feil og legene famler i blinde.

Der har vi diagnosen. Men en lege som Goldacre hadde ikke gjort jobben sin hvis han ikke samtidig lanserte en kur. Ett av forslagene hans baserer seg på det faktum at pasientjournaler i større og større grad er digitale. Da bør det være mulig, mener Goldacre, å legge inn et lite spørsmål i journalsystemet som spør om legen og pasienten vil delta i en undersøkelse som en del av den aktive behandlingen. Hvis legen for eksempel er i tvil om pasienten bør få den ene eller andre medisinen, kan legen la datasystemet velge mellom de to tilfeldig, og så foreskrive denne. Dette vil deretter følges automatisk opp av den digitale journalen, slik at man ser hvordan de ulike gruppene klarte seg. Hvis mange nok gjør det, vil det etter hvert bli tydelig hvilke medisiner som har best effekt.

Goldacre tror dette har potensial for å rydde opp slik at leger etter hvert kan få mer eksakt kunnskap om hva som virker og ikke virker.

Den andre kuren han foreskriver er åpenhet. All eksisterende forskning må være tilgjengelig for alle, uten begrensninger. Og det holder ikke «å starte nå». All eksisterende forskning må ut fra harddisker og arkivskap og offentliggjøres, insisterer han.

Ingen drahjelp for konspi-hodene

Det er en viss fare for at alternative «big pharma»-konspirasjonsteoretikere vil peke på denne boka og si «hva var det vi sa». Det bør de ikke gjøre. For det første fordi dette ikke er ukjent problematikk. Men for det andre fordi denne boka med full tyngde viser at den vitenskapelige metode ikke bare avslører alternativistenes favorittdogmer på effektivt vis, men at den også er den beste til å avsløre tull og tøys innen «skolemedisinen».

Goldacre er nådeløst vitenskapelig og kritiserer legemiddelindustri, kontrollører og leger for ikke å følge opp idealene. Men det er stor forskjell på å ha idealer og ikke følge dem, og det å ikke være klar over at det finnes idealer i det hele tatt.

Alternativindustrien finplukker fortsatt enkeltundersøkelser og bruker «mirakelhistorier» for å underbygge det de allerede har bestemt seg for, i en blåøyd tro på at det bør duge som bevis. Legemiddelselskapene og helsevesenet stiller heldigvis i en litt annen divisjon. Goldacre demonstrerer på glitrende vis hvordan det går når de svikter sine idealer. Boka er en lærebok i vitenskapelig tankegang, og anbefales spesielt til folk med en litt alternativ-aktig mistro til "big pharma". Sånn skal det gjøres!