Det var den store helga. Datteren Charlie var nettopp født, og det skulle være Humanistisk navnefest i Bergen lørdag den 14. september 2013. Moren, stefaren og søsteren med familie var på vei i bil fra Trondheim for å feire den nyfødte. De to første kom aldri fram. Familien til Camilla Constanse Strøm-Andresen ble rammet av det verst tenkelige, dagen før, fredag den 13.

Det var mor Barbro og stefar Evert som kjørte først. Søster Carina med familie kjørte bak. Plutselig, utenfor Stalheimstunnelen på E16 mellom Voss og Gudvangen, skar bilen til Barbro og Evert over i motgående kjørefelt og frontkolliderte med en stor containerbil. Carina, med mann og to barn i bilen, ble fortvilet vitne til det hele. Livene til de to i bilen foran stod ikke til å redde. Moren ble drept momentant. Evert viste noen svake livstegn da Carina kom løpende bort, men også han døde etter få minutter.

– Sannsynligvis fikk Evert et illebefinnende bak rattet. Det får vi aldri svar på. Men det var Evert som kom over i motgående kjørefelt, det vet vi. Det var ikke yrkessjåførens skyld. Ulykken gikk veldig hardt inn på han, og han er like mye offer i dette som alle oss andre, forteller Camilla Strøm-Andresen da Fri tanke møter henne hjemme i Ladegårdsgaten i Bergen fem måneder etter ulykken.

Det var broren til Camilla som overbrakte dødsbudskapet, etter at søsteren i sjokk over telefon bare hadde greid å formidle at noe forferdelig hadde skjedd. Da Camilla så ham utenfor ble hun først glad for et hyggelig besøk dagen før den store dagen. Men han var helt hvit i ansiktet. På nettet fant de nyhetsmeldinger om en trafikkulykke ved Voss. Så fikk også Camilla telefon fra søsteren. Denne gangen greide søsteren å formidle den grusomme beskjeden, og kort tid etter kom den endelige bekreftelsen fra legen på ulykkesstedet.

Det ble ikke noen Humanistisk navnefest den helga. Isteden måtte de begynne å forberede Humanistisk gravferd for Barbro og Evert, som begge var medlemmer i Human- Etisk Forbund.

Lys i mørket

Drøye to måneder senere, i begynnelsen av november, fikk Camilla en invitasjon i posten. Det var Hordaland fylke og samarbeidspartnere som inviterte til «Ettertankens dag» for familier som hadde mistet sine kjære i trafikkulykker i fylket det siste året.

Invitasjonen ble et lite lys i mørket.

– Det var en god følelse å bli invitert. Etter ulykken hadde jeg følt meg oversett av det offentlige. Ingen lege, støttegruppe, krisepsykolog eller liknende hadde tatt kontakt. Mine forsøk på å få time hos psykolog hadde vært nytteløse. Men så var det altså noen som husket meg likevel. Det føltes godt. Jeg gledet meg til å møte andre i samme situasjon. Her ble det lovet at det skulle komme folk vi kunne snakke med om det som hadde skjedd; politi, brannvesen, Trygg Trafikk, NAF og andre, forteller Camilla.

På invitasjonen stod det at alle skulle møtes på Hotell Norge i Bergen for middag, og at det deretter skulle være en minnemarkering i Korskirken noen hundre meter unna.

Søsteren Carina, som bor i Trondheim, valgte ikke å komme da hun så det skulle være i kirken, men Camilla og kona Stine, som jo bor i Bergen, valgte å delta.

– Siden det var fylket som stod som arrangør tenkte vi det meste kom til å skje på hotellet og at kirkebesøket bare var for de som ønsket det etterpå, forteller Camilla.

Brannsjefen skulle lese fra skriften

Slik skulle det ikke gå. På hotellet var det bare middag og en person som leste et dikt. Stine og Camilla begynte etter hvert å spørre de andre rundt bordet om det skulle skje noe mer. Da fikk de beskjed om at alt skulle foregå i kirken. Samtalene de var blitt lovet med politi, brannvesen, vegvesenet, forsikringsselskap og andre måtte skje etter at kirkearrangementet var over.

En representant fra en av organisasjonene fant fram et detaljert program på mobiltelefonen sin over hva som skulle skje i kirken. Programmet var ikke sendt andre enn arrangementskomiteen. Her stod det at det skulle være både lovsang og velsignelse, samt at brannsjefen skulle lese fra skriften. Og så skulle Bergens ordfører, brannsjefen, politisjefen og andre holde minnetaler. I programmet stod også det Camilla reagerte sterkest på; alle navnene på de som hadde dødd i trafikken i Hordaland det siste året skulle leses opp i kirken og tennes lys for, inkludert hennes ikke-religiøse mor og stefar.

– Før vi fikk se programmet, hadde de andre rundt bordet nesten greid å overtale oss til å bli med i kirken, men da vi fikk se programmet var det bråstopp. Hånden vi opplevde hadde blitt strukket ut, føltes som den ble trukket tilbake. Vi følte oss veldig avvist. Det har ikke vært et religiøst menneske i min familie i generasjoner. Det er uverdig og respektløst å minnes slike mennesker i en kirke, sier hun.

Da middagen var over sa Camilla og Stine takk for seg og fortalte en av arrangørene at de ikke følte det var riktig å bli med i kirken. Det var synd, fikk de høre, ettersom arrangementet i kirken var åpent for alle og helt ufarlig.

Det var ikke tid og sted for en diskusjon om kirkens monopol på sorg og behovet for livssynslikestilling i et pluralistisk samfunn, og det var jo heller ikke derfor Camilla hadde kommet. Skuffet tok hun med seg Stine og gikk.

Vondt ble verre

Dagen etter bestemte Camilla seg for å ta kontakt med arrangørene og gi dem et innspill på at dette ikke var helt ok. En løsning kunne jo være å la minnetalene og lystenningen foregå på hotellet, mens de som ønsket det kunne gå i kirken etterpå. Hun regnet med at innspillet ville bli tatt godt imot.

Det ble en telefonsamtale som gjorde vondt verre. Camilla forteller at hun etterhvert fikk tak i Arne Aase, distriktsleder for Trygg Trafikk i Hordaland og talsperson for «Ettertankens dag». Der var det svært lite forståelse å hente, forteller hun.

Slik opplevde Camilla samtalen:

– Jeg fikk høre at det var uaktuelt å kutte ut kirken. Aase gjentok igjen og igjen at «kirken er åpen for alle». Han hevdet også at han hadde snakket med de frammøtte, og at de var fornøyde. Jeg understreket at jeg var en av de frammøtte og at jeg ikke var fornøyd. Selvsagt skjønner jeg at kirken er åpen for alle, men kristendommen er jo ikke mitt livssyn, prøvde jeg å forklare. Det ble ganske opphisset etter hvert. Jeg konfronterte ham også med at de hadde lest opp navnene til mamma og Evert i kirken, selv om de visste at de ikke var kristne. Jeg fikk ikke noe godt svar. Han sa også flere ganger at «meningsfellene dine og muslimene er uenig med deg». Både HEF-medlemmer og muslimer hadde nemlig kommet med gode tilbakemeldinger tidligere, kunne han fortelle. Til slutt måtte jeg spørre ham om han selv var religiøs, noe han bekreftet.

Samtalen gjorde sterkt inntrykk på Camilla.

– Det virket ikke som han tok inn over seg at jeg hadde mistet moren og stefaren min for få måneder siden, og at det var nettopp slike som meg arrangementet var til for, sier Camilla.

«Ettertankens dag» i Bergen var den 19. januar i år. Telefonsamtalen skjedde dagen etter. Etter dette har ikke Camilla snakket med noen utenfor familien om saken, før hun nå forteller det i Fri tanke. Årsaken er at hun synes denne uverdige praksisen må stoppe.

– Det er ikke riktig at folk som har mistet sine nærmeste skal utestenges fra felles, offentlige sorgmarkeringer. De som vil i kirken kan gå dit etterpå, sier hun.

– Hun ble opphisset da jeg sa jeg ikke var enig i hennes synspunkter. Hun ble personlig, ikke jeg.

– CAMILLA VAR VELKOMMEN I KIRKEN

Distriktsleder for Trygg Trafikk i Hordaland og talsperson for «Ettertankens dag», Arne Aase (bildet), forteller at arbeidsgruppen har vurdert synspunktene til Camilla Strøm-Andresen. Han vil verken bekrefte eller avkrefte at det kan komme endringer.

– Vi avviser ikke endringer, men det er ikke fattet noen slik beslutning ennå. Vi lar tilbakemeldingen synke inn, så får vi se hva allmøtet bestemmer. Det er ikke jeg som bestemmer dette, presiserer han.

Aase understreker at det finnes medlemmer i arbeidsgruppen som ikke er medlemmer i statskirken, og som synes det faste opplegget er helt ok. Han forteller også at dette er første gang noen har reagert negativt på «Ettertankens dag».

– Dette kom veldig bardus på oss. Vi har drevet med dette siden 1999, og alle har vært fornøyde. Ingen har hatt negative merknader, sier han.

Aase synes kritikken burde ha kommet i forkant og ikke etterpå.

– Hvis vi hadde fått et hint om at Strøm-Andresen eller andre i familien ikke var kristne, ville vi tatt kontakt om spurt om deres mening om arrangementet. For eksempel ville vi selvsagt ha latt være å lese opp navnene til hennes mor og stefar i kirken, hvis vi hadde fått beskjed. Men det fikk vi aldri, sier han.

– Har du forståelse for at hun føler seg utestengt?

– Men hun ble jo ikke utestengt. Hun var med under middagen, og hun var hjertelig velkommen i kirken. Dette er et tilbud vi gir, og det er fritt fram til hver enkelt om de vil delta eller ikke.

– Er det noe av det som har skjedd du vil beklage?

– Ikke når det gjelder selve arrangementet. Vi kan ikke endre et opplegg alle har vært fornøyde med i femten år bare på grunn av ett innspill. Men hvis Camilla Strøm-Andresen opplever at hun ikke har blitt møtt med velvilje fra vår side, må vi jo beklage det.

– Hva synes du om at Strøm- Andresen synes vondt ble til verre etter å ha snakket med deg?

– Det er jo synd, men det var ikke en opphetet diskusjon for meg. Hun ble opphisset da jeg sa jeg ikke var enig i hennes synspunkter. Hun ble personlig, ikke jeg. Jeg går ikke god for hennes versjon av telefonsamtalen.

Aase poengterer at det tidligere har deltatt både ikke-kristne og muslimer i kirken under «Ettertankens dag», til og med som talere.

– Da vi fikk vite om deres tro, undersøkte vi om de hadde problemer med å gå i kirken. Det hadde de ikke. For dem var det tiltaket som var viktigst, ikke stedet det ble arrangert.

– Bortsett fra kirken er verken Trygg Trafikk eller noen av de andre samarbeidspartnerne kristne. Er det da riktig å markere sorgen i en kirke?

– Det er slik vi har gjort det, og det har fungert godt. Samtidig vurderer vi selvsagt arrangementet hele tiden. En mulighet kan være å flytte flere elementer til hotellet, før vi drar til kirken, slik Camilla Strøm-Andresen har foreslått. Det blir selvsagt vurdert fortløpende som alt annet, sier Arne Aase.

Denne artikkelen står også på trykk i Fri tanke nr. 1-2014